Naa har jeg kommet til Cuzco i Peru etter ei uke paa stranda i Ecuador som ble innledet med noe som virket som matforgiftning, men kanskje var et virus. Ikke godt aa si, 'ustabil' mage har jeg i hvert fall hatt.
Cuzco ligger paa 3300 m.o.h. og det er kaldt. Skal vi tro yr.no (noe som virker aa stemme godt) er topptemperatur her paa 15 grader om dagen, sola varmer forovring godt, og rundt 5 grader morgen/kveld. Vant til aa sette aircondition paa 24 grader om natta, saa er det kaldt her naar det ikke er oppvarming inne. Jeg sover med ullundertoy og lua var paa da jeg spiste middag i dag. Cuzco er forovring en veldig koslig by aa traske rundt i, med mange valg naar det gjelder restauranter da det er masse turister her. Jeg drikker coca-te og takler hoyden bra.
Mange alpaca og tradisjonelt kledde damer aa se her.
- Et maleri av 'det siste maaltidet' hengende i den storste kirka her i Cuzco (visstnok en av de storste i sor-Amerika). Paa bordet staar det servert et helstekt marsvin. Frukter som papaya, banan og pasjonsfrukt danderer bordet og det lokale olet staar baade paa bordet og klar i store mugger/fat ved bordet.
- Gress som kom fra Kenya for 80 aar siden vokser i aasidene mellom inkaruinene sammen med Ecalyptus-traer importert fra Australia.
Jeg skal vaere her i to dager til, for jeg legger ut paa en 5-dager gaatur i fjellene som forer nesten fram til Machu Picchu (alternativ til Inka-trail som var full). Skal til Machu Picchu ogsaa altsaa, men ligger en liten busstur fra der gaaturen ender.
Salsa. Reggeaton. Folk danser. Girlander henger overalt fra taket sammen med ballonger. Ei dame sitter i hjørnet og ammer. En gutt på kanskje 6 år har sovnet sittende i en stol. De fleste kan nok kjenne dansefoten vrikke seg da den ene låten etter den andre spilles av en innleid DJ for anledning. Det går i rytmer uvant for norske kropper. Vi er 4 stk norske som er på bursdagsfest til svigerinna treneren jeg arbeider sammen i Trinidad. Det at vi ikke kjenner henne spiller ikke noen rolle, men det at vi danser spiller noen rolle og da er det bare å legge til side alle tanker om at man føler seg dum sammen med alle latinamerikanerne som får rytme og dans inn med morsmelka. Det er ikke ofte man ser ei barnevogn bli trillet midt på natta eller noen som danser med en baby i armene, men her er nok de barna som er for små til å være hjemme alene blitt tatt med til festen. Stemningen er på topp. Noen går rundt å serverer finger mat. Etter rundt to timer hvor vi har sittet å ventet på at folk skal komme, men uten å egentlig kunne snakke særlig mye, da musikken er alt for høy til det, er festen i gang. Vi befinner oss i en liten forstad til Guayaquil i et murhus i middelklassen vil jeg tro. Før vi går får vi servert mat, taxisjåføren får beskjed om å vente og får også mat, da vi egentlig venter på slike ”meksikanere” som skal spille (Mariachis), de skulle egentlig ha kommet for en time siden, men uheldigvis må vi dra før de kommer. Vi blir vinket farvel med en engelsk frase (som ofte kommer hvis de skal imponere tror jeg): ”I love you people!” Veldig artig. En kulturell opplevelse.
Kylling og ris.
Marachi'ene vi gikk glipp av. Hvis de kom...