Bussing

Fra Galapagos var vi innom Guayaquil 1 dag. Deretter dro vi opp i fjellene, forst til byen Cuenca i 2 dager, videre til et lite sted kalt Alausi og naa er vi i Baños. Litt etter litt er vi i ferd med aa komme oss etter matforgiftningen paa Galapagos (den kom ogsaa til meg siste dagen), selv om den sitter godt i. Jeg og Jorunn som deler rom har vel ligget paa en dorull om dagen... Avstandene i Ecuador er ikke avskrekkende, men veistandaren og til dels bussene gjor at det tar sin tid. Vi faar sett mye, baade der vi stoppper og naar vi humper av gaarde i bussene, og Jorunn er stadig paa jakt etter et bilde av damene i lokal drakt, men hittil har de ikke onsket aa bli tatt bilde av. Lonley Planet har en treffende beskrivelse av bussene i Ecuador som sier det meste:

Bus

In terms of scope and affordability, Ecuador’s bus system is impressive, to say the least. Buses are the primary means of transport for most Ecuadorians, which guarantees buses to just about anywhere. They can be exciting, cramped, comfy, smelly, fun, scary, sociable and grueling, depending on your state of mind, where you’re going and who’s driving.

In terms of safety, sure, you’re safer at home. To avoid mincing words, the majority of Ecuadorian bus drivers are maniacs. They pass on blind turns, they ride the air-brakes till they smoke, they hit the gas going downhill and they race other buses for fun. But, to their credit, most are amazingly skillful drivers. If they get too crazy, people on the bus start to complain, which can either settle the driver down or piss him off and make him drive faster. Overall, buses are a wonderful experience, and, more often than not, you’re in good hands.

En liten busshistorie
Vi satt paa bussen. Lufta ble tettere og tettere og vinduene neddugget. Vi hadde flere ganger provd aa faa aapnet vinduet og i et siste desperat forsok under akutt behov for oksygen, ga det etter. Vinden blafret inn, indianermannen paa andre siden av midtgangen holdt paa aa miste hatten, damen bak oss gjemte straks ungen under sjalet og det ble desperat ropt om aa lukke vinduet. Ikke visste vi at frisk luft kunne vaere saa farlig, men det virket som om plutslig hele bussen hadde vaaknet opp fra dvalen av oksygenmangel. Vi fikk lukket viduet litt paa glott, men jeg tror vi gjorde hele bussen en tjeneste ved aa ikke lukke det helt. Vi fikk oss i hvert fall en god latter, samt noen av de lokale ogsaa.